Fredskorps Guatemala 07

Salvador Xolhuitz

2007-11-21T13:50:00.000-08:00

Vi staar opp om morgenen, staar opp med sola. Ofte begynner vi dagen med en kopp varm kaffe med mye sukker i, og en liten kake, foer vi setter kaffekurven paa ryggen og begynner aa gaa. Det er litt tungt den foerste bakken, for det er tidlig og vi er troette. Men etterhvert gaar trottheten bort, og vi ser den fantastiske utsikten man faar paa veien mot kaffeplatasjen paa Salvador Xolhuitz. Vi gaar paa smaa stier, gjennom kaffebusker, under bananplanter og kan se saa langt oyet rekker. Alt er gront, det er palmer blomster og hoye traer som strekker seg mot himmelen. Omraadet heter Buena Vista, og navnet passer godt, det betyr fin utsikt.
Vi setter kurven paa magen og begynner aa plukke. Kaffeplukking er et fint arbeid, ikke tungt, men heller ikke kjedelig. Mens vi plukker slapper vi av, for vi kan tenke paa mange ting, samtidig som vi gjor noe.
I halv-ti tiden kommer Olga, moren i familien, med en kurv paa hodet. I kurven har hun frokost, eggerore, bonner, tortilla og varm kaffe. Aldri har frokost smakt saa godt som da, mellom kaffebuskene, midt i naturen, naar man er skikkelig sulten.
Akkurat naar vi begynner aa bli leie, pleier vi aa gaa hjem. Ettermiddagene gaar med til forskjellige ting. Menneskene vi bor hos, vil at vi skal laere saa mye som mulig, og hver kveld tar de oss med paa forskjellige aktiviteter. Vi har laert aa lage ekte gatemala mat, og en dag fikk vi laere hele prosessen som er nodvendig for aa faa en kopp kaffe. Vi torket, malte og brente den, for vi drakk kaffen saann som den drikkes her i Guatemala; en teskje kaffe og fire spiseskjeer sukker. Nam!
Ofte om kveldene sitter vi lenge ved bordet etter middagen, rundt et stearinlys. Vi blir fortalt om mye spennenede, om situasjonen i Guatemala, om verdenspolitikk, om livet og kjaerligheten. Det er fint aa hore hvor engasjerte disse menneskene er, om hvordan de onsker aa forbedre den situasjonen de lever i. For ingen av husene har strom, og de faerreste hadde vann. Derfor hadde de mange planer og prosjekter for aa utvikle samfunnet sitt. En molle skulle lage strom, og en annen skulle fore vann til husene. Dessuten skulle de faa en maskin til aa lage olje av notter, og de ville lage en natursti for turistrer.

Tiden paa Salvador Xolhuitz er en tid vi aldri kommer til aa glemme. Menneskene der er de mest gjestfrie og snille menneskene vi har mott, og vi ble glade i dem!Kaffeplukking!Elisabeth hadde bursdag og fikk bursdagsfest...Og en kjempestor kake!Barna i familien og vi ble bestevenner.

Finca Veracruz

2007-11-19T11:56:00.000-08:00

Vips, saa var vi ferdige med begge finca-oppholdene. Vi har naa tilbrakt to hele uker paa finca Veracruz. I loepet av disse to ukene har vi forelsket oss helt i den vakre naturen og de varme menneskene.

Da vi ankom Veracruz mandag 21.oktober, var vi alle tre livredde. Det saa nesten ut som at vi skulle tilbringe de neste to ukenemidt i den villeste jungelen. Det var ikke mulig aa se de smaa husene for jungelen, og rundt oss hoerte vi de merkligste lyder fra gudene vet hva slags dyr. Men med en gang vi kom inn i husene vaare og fikk moett familiene, foelte vi oss trygge. De var saa imoetekommende og koselige at vi straks skjoente at her kom vi til aa faa det godt.

Saa rett vi fikk! Det har ikke gaatt en eneste dag hvor vi har kjedet oss eller hatt hjemlengsel. Mange av formiddagene har gaatt med til aa plukke kaffe. Her gikk det mye bedre enn paa finca California. Baade fordi vi selv har blitt bedre kaffeplukkere, men ogsaa fordi familiene her alltid har vaert i lag med oss og veiledet oss.

Her paa veracruz fikk vi endelig sjansen til aa bruke de kule machetene vaare. Mammaen til Fanny, Aura, tok oss med ut i maisaakeren og laerte oss aa kappe ugress. Vi kappet ugress i fire harde timer til vi var gjennomvaate av svette og saa dobbelt. Etter endt arbeidsdag var det da godt aa kunne ta et forfriskende bad i den himmelske elva vaar.

En ettermiddag var vi ogsaa saa heldige aa faa lov til aa laere aa lage kaffe helt fra starten av. Det var veldig morsomt aa vaere med paa, spesielt siden vi tidligere paa dgen hadde plukket akkurat disse kaffeboennene! Etterpaa fikk vi smake paa ekte, hjemmelaget guatemalsk kaffe; det vil si en spiseskje kaffe i ei stor gryte, blandet med to kommer sukker.

Familien til Fanny har vaert saa snille aa laere oss flere tradisjonelle matretter og drikker fra Guatemala. Blant annet ulike melke drikker (mosh og incaparina), kyllingryte, en risrett og tamales. Tamales er for oevrig den matretten de her spiser til jul og ved andre spesielle anledninger. Denne anledningen var bursdagen til broren til Fanny som ble 12 aar. Hele dagen ble brukt til aa lage tamales, og vi innsaa hvor mye tid det kreves for aa arrangere et selskap. Paa kvelden kom 30 gjester, baade voksne og barn, som alle soiste seg mette. Vi synes det er veldig kjekt at vi har faatt lov til aa lage for eksempel mosh, som er en varm melkedrikk, og vi gleder oss til aa lage mosh til dere der hjemme :)

Her paa Veracruz har hcer familie sin egen kaffelapp, hvor de selv har ansvaret for innhoestingen. Samtidig har de ogsaa to kollektive arbeidsomraader; bananer og veibygging. Vegen inn til fincaen var tidligere veldig daarlig, men innbyggerne har her jobbet kjempehardt for aa faa vegen i bedre stand. Dette arbeidet deltok vi ogsaa i, og vi er veldig stolte av aa kunne si at vi har vaert med aa konstruere en veg!

Alt i alt har vi hatt det veldig bra her paa Veracruz. Vi stortrivdes i familiene, og de to ukene har flydd forbi. Om natta har alle sovet godt under myggnettingene sine, kun vekket av bulderet fra den store vulkanen Fuego som ligger rett borti hoegget. Vi la oss klokken 7 hver kveld, og hver morgen vaaknet vi av at vi holdt paa aa tisse paa oss. 12 timers soevn hver natt etter tre kopper kaffe til kvelds er god blaeretrening!

Ragnhild, Fanny og Marta

Escuela Popular Campesina Kabawil

2007-11-05T10:57:00.000-08:00

Etter en hefig tur meg en av Guatemalas beroemte chickenbus, ankom vi soendag 14. oktober folkehoegskolen til Kabawil. Her ble vi varmt mottatt av en gjeng herlige elever. I denne omgang var vi paa skolen i ei uke foerst og fremst for aa hjelpe til med aa bygge den nye skolen. Lokalet som skolen bruker naa er innleigd, og det jobbes hardt for at den nye skolen skal bli klar til neste skoleaar.

Arbeidsdagen startet klokken 6, med en to timers arbeidsoekt foer frokost. Uansett hva man faar servert, smaker frokosten himmelsk etter to timer med knallhard jobbing. Da maten og litt hvile var unnagjort, startet oekt nummer 2. Dette var ofte den hardeste oekten, fordi sola steker skikkelig naar viserne naermer seg 12. Frukt og fresco var derfor ikke aa forakte. Etter lunsjen klokken halv 2, maatte vi ofte ut paa en tredje arbeidsoekt. Om kveldene la vi oss kjempetidlig, kanskje to timer foer de andre elevene paa skolen, som hadde gjort akkurat det samme som oss.

De foerste dagene gikk arbeidet ut paa aa baere 10 kgs steinblokket opp til anleggsplassen. Disse blokkene bar vi paa ekte guatemalansk vis, med et baand rundt hodet slik at vi bar med nakken og ryggen. Hverken musklene eller teknikken var paa vaar side, saa vi syntes dette var kjempetungt! Vi var derfor veldig stolte da vi etterhvert greide aa presse oss til aa baere to. Det var egentlig litt pinlig naar vi sammenlignet oss med elevene paa folkehoegskolen, som sprang opp med fire fem eller seks blokker og spurtet ned etter flere.

Etterhvert som blokkene ble ferdig oppbaaret, begynte anleggsarbeidet oppe ved skolen. En av dagene jobbet elevene paa folkehoegskolen sammen med oss, og den andre dagen arbeidet vi alene med arbeiderne. Her silte vi sand til cement, bar klosser bort til herremennene og delte klosser etter herremennenes oensker.

Det var manko med sengeplasser, og vi seks delte derfor paa tre enkeltsenger. Dette medfoerte litt sengekos mellom Fanny og Ragnhild og Marta og Katrine, mens Elisabeth og Kristine valgte aa sove i hver sin ende i perfekt yin og yang formasjon.

De to siste kveldene etter middag var det tid for kveldssamling paa kjoekkenet. Taperne av de diverse lekene maatte imitere ulike dyr midt i ringen. Dette medfoerte at Kristine og Elisabeth var godt i gang med aa vise fram hele bondegaarden.
Vi er fryktelig imponerte over arbeidsmoralen til elevene ved folkehoegskolen. MEns vi i Norge kanskje ville ha vegret oss for aa baere tungt og heller overlatt arbeidet til nestemann, saakaldt social loafing, tenker elevene her annerledes. Her baerer de gjerne to blokker ekstra, ettersom arbeidet maa unnagjoeres foer eller siden.

Dette har vaert en veldig flott uke med herlige ungdommer som vi gleder ogg til aa moete igjen!

HVORDAN LAGE KAFFE

2007-11-05T09:31:00.000-08:00

Fremgangsmaate:

Plukk kaffen. Syng gjerne mens du plukker, da blir kaffen ekstra god. Sangtips: "Sommartidar"
Rens og vask kaffen i en idyllisk elv
La kaffen soltoerke i noen timer mens du selv tar et bad i den idylliske elva
Stek kaffeboennene paa plate over baal til de blir kullsvarte. Proev aa ikke innhalere for mye roeyk
Kvaern kaffen for haand paa kvaern. Dette arbeidet krever presisjon og maa utfoeres av profesjonelle. Se bilde
Ta oensket mengde nykvaernet kaffe i kokende vann. Er du ekte guatemalteker blander du kaffe og sukker i forholdet 1:5
Drikk og nyt kaffen med gode venner. Eller med to svette kjerringer du maa holde ut med paa en finca i to hele uker

- Ragnhild, Fanny og Marta

Elva i vaart hjerte

2007-11-05T09:20:00.000-08:00

Det renner svette av deg etter fire harde timer i kaffeaakeren.
Litervis.
Du begynner aa se syner paa grunn av den enorme solsteken.
Det eneste som holder deg oppe er tanken paa den store beloenninga du snart skal faa.
Snart sitter du godt plassert paa en stein med bare foetter plaskende i elva.
Den himmelske elva.
Det er ikke et sted paa jorden du heller vil vaere.
Sammen med to gode venner sitter dere i solskinnet og ser utover den vakre naturen, mens taerne plasker avkjoelende i det forfriskende vannet.
Oeynene skuer utover den lille elva som er omkranset av jungel.
Traer og busker i alle tenkelige varianter.
Cilliplanter, palmer, kaffebusker og et yrende spekter av planter.
Paa den roede blomsten noen meter fra deg surrer en kolibri fornoeyd rundt paa jakt etter nektar, mens hoenene klukker ivrig i buskene bak deg.
Forbi deg renner det krystallklare vannet hurtig fra stein til stein.
Lyden gaar som musikk gjennom oerene.
Lyden av noe vakkert, haerlig, skjoent.
Du nyter livet.

-skildring fra Marta´s dagbok skrevet paa finca Veracrus.

Utdrag fra elàs dagbok. Sted: Bendicion

2007-10-14T09:11:00.000-07:00

Nà er det tredje dagen pà fincaen Bendicion, klokken er 8.30, solen steker allerede. Jeg sitter i sengen min, den stoerste i huset, en rikmannseng kaller det det, siden den ikke er bygd selv. Sengen er plassert midt i stuen, og rett overfor den befinner tven seg, som er et kjaerkommet familiemedlem med sine daglige sàpeoperar. Til venstre for sengen er den lille butikken som Marta (min mor) driver. Jeg har observert at hun flittig foerer regnskap i en bok. Det ser ut til at alle som handler hos henne har en egen side i boke sà de kan komme à handle hva de oensker for sà à betale senere. Hun har chips, nudler, margarin, is, brus, `kjaerlighet pà pinne, poelser, ris, kaffe, suppe, buljong og noe smàgodt. Chipsen henger foroeverig rett over sengen min, Diego foreslo at da kunne jeg bare sette meg opp i sengen om morgenen og forsyne meg med chips til frokost. Marta har kjoelskap og jeg fàr kaldt vann, noe jeg setter umàtelig pris pà under de varmeste hoeydepunktene i loepet av dagen. Men nettopp nà fundgerer ikke kjoeleskapet, "No hay luz!"; det vil si stroemmen ikke er til stede for oeyblikket. Vannet har derimot kommet tilbake i roerene, sà vasken kan bli fylt opp igjen. I tillegg til den rennende lyden fra vasken kan jeg hoere vulkanen buldre i bakgrunn ( den har lagd mye lyd idag), og ute i hagen stàr Marta og snakker i mobiltelefonen med barn og barnebarnet sitt.

I gàr hadde jeg to fulgle, nei tre fulgeopplevelser. Kom nettopp pà den tredje fordi hanen som er bundet fast bak meg flakset med de hjelpesloese vingene sine. Hanen liker nemelig à stikke av, sà det er nà blitt noedvendig à holde han i band. Noe som lett kan forstyrre nattesoevnen da hanen fàr for seg at det er pà tide à v`kne kl. 5. Jeg tror han holdt pà i en time i natt, med ca. 7 min mellomrom for hvert gal, akkurat nok tid til à sovne for sà og bli vekt igjen; regne torturen.

Den andre fulgeopplevelsen var en bitteliten blà fugl med vinger som propell. Den holdt seg flyvende med vinger som gikk i hundre mens den spiste nektar fra blomstrene pà traerne. Jeg mistenker at det var en kolibri, men mine fuglekunnskaper er beklageligvis ikke skarpe nok til à bekrefte noe. Sà den tredje fugleopplevelsen, noe av en annen sort, nà kan jeg nemlig bekrefte at det var en kalkun det dreide seg om. Men hvem skulle tro at en kalkun kunne vaere sà skremmende, det falt i alle fall ikke Kristine og meg inn. Vi syntes den foerst og fremst var beundringsverdig for sine flotte fjaer og stolte holdning. Ikke rart Kristine oensker à ta et bilde, men Kristine blingser og glemmer fotoetikkurset vi hadde med Reidulv; hun spoer ikke om tilatelse foer hun tar bilde og det fàr fatale foelger. "Aldri, aldri igjen!" sier jeg. Kalkunen ville nemlig ikke bli tatt bilde av og gàr derfor til angrep. Og det er ikke noe à le av, har du sett kalkunen? Nei! Den var gigantisk og livstruende. En ting var à bli jagd av aggresive hunder i Todos Santos, men à ha en forbanna kalkun med sitt skallede hode, hake som ballene til en àttiàring og fjaer reist til alle kanter; komme halt flaksende, halt loepende etter deg med nebbet klart til à vri deg soennefiller i stykker, er en annen sak. Skjoent "moren" til Kristine ìkke sà ut til à mene kalkunene var noe à vaere redd for, der hun stod og fikk seg en real latterkule, mens Kristine og jeg loep for livet, med hjertet langt oppi nesa!

Resturant critc

2007-10-13T17:17:00.000-07:00

Hello our dear indian friends and our dear norwegian friends in India. We have been so lucky to become friends with a canadian guy named Erik, also known as Disco Steves friend. Erik did us a great favor when he told us about the resturante Sabor de la India (Taste of India). The resturant is located in Xela, and we have been ther twice now. On the dice the resturante recives the very best from us; a six. Spicy souces, soft chiken, mild rice mixet with cachue nuts and souer creme, pan and frech salads. They also serve chai, but unfortanatly the chai did not quite taste as good as when you guys made it for us. Maybe not so strange, after all you guys are the most exellent chai makers, and I doubt that even the girls staying in India have found a better chai than yours. Defenetly non of us have found better company to sip chai with than you, our favorite indians; Blossom, Komala, Lenin and Boopalan.

Alternative loesninger av problemer man kan moete pà en finca

2007-10-13T16:14:00.000-07:00

Klokken er to pà natta, jeg har doeset av i noen timer, men nà har et visst analpress forstyrret nattesoevnen. Det er ikke noe kritisk, men jeg innser at skal jeg fà sove noe mer denne natta er det helt noedvendig à lette pà trykke. Det er ikke spesielt langt til doen, man ser faktisk rett inn pà doen nàr man stàr i kjoekkendoera, sà det er ikke det som er problemet, men selve prosjektet med à komme seg pà do og tilbake uten à vekke hele familien er stadig en provelse. Man kunne kanskje tro at folk sover tungt som stein her pà fincaene, hvor de jobber sà hardt om dagen, men den myten kan jeg trygt si er "busted", her sover de nemlig lettere enn fjaer. Sâ nâr jeg nà ligger her i sengen og kjenner at det kreves mer og mer anstrengelse for à holde analen lukket er grunnen til at jeg ennà ikke har pelt meg pà do den at jeg forsoeker hardt à finne motet som trengs for denne starbasioese ferden til dassen. En, to, tre, klar, gà.. Jeg famler etter lommelykta, finner den etter litt romstering, drar opp myggnettingen, som sà klistrer seg rundt meg som et eneste gigantisk spindelvev, mister nesten motet, men sà tar jeg opp kampen igjen og fàr slosset meg ut. Helt musestille skipper jeg pà meg sandalene og gàr med stoerste forsiktighet ut mot kjoekkenet, ennà har ingen satt lommelykta i tryne pà meg for à se hva som foregàr, som forleden dag, det gàr med andre ord svaert bra. Ute pà kjoekkenet tenner jeg lommelykten og jeg kan se doen stà der à vente pà meg. Porselendo, svaert lukrativt til à vaere pà disse kanter, vi er gode venner; doen og jeg. Men noen gàr galt, forferdelig galt... nedtrekksystemet er nemlig slik at man tar en balje med vann og heller ned i dassen, da skal alle ekskrimenter forsvinne ned avloepet.. men nei da, baesjen nekter à la seg trekke ned, den er for fast, temmelig ironisk nàr de fleste av oss sliter med rennebaesj. Slik jeg misunner de andres ubalanserte mager nà og forbanner min egne stabile avfoering. Jeg kjenner panikken gripe taket om meg, forsoeker desperat à fylle pà mer vann, heller pà, proever med ekstra stor rennefart, men ingenting skjer, den velfargede sjiten har funnet seg til rette. Klokka gàr og jeg vet min "far" snart kommer ut for à se til at jeg ikke blir voldtatt her ute. Faen, faen. Jeg kikker desperat rundt meg, jeg trenger et hjelpemiddel, jeg trenger noe à fà dytta driten ned med! En pinne, genialt, flaks at doen er plassert midt i jungelen og pinner er et lett bytte her. Jeg skynter meg à plukker opp en passende stor pinne og kjoerer pà.. nà skal du ned din stae jaevel, NED sa jeg. Men nei da, den nekter plent, den er rett og slett for stor, har hoert noe om det à vàre for stor for hoelet foer, men har aldri latt meg overbevise. Nà derimot innser jeg at min avfoering ikke er beregnet pà denne guatemalske posjelensdoen, forbaskede greier. Tikk, tikk, "far" er oppe fra senga og vandrer urolig rundt der inne, jeg trenger en loesning og det litt kvikt. Tar en titt pà den sà langt udugelige pinnene i hànda og skjoenner hva som mà til, baesjen mà vekk og siden den ikke vil ned sà mà den opp. Jeg gjoer nok en forsoek med jungelpinnen min, men denne gangen i stede for à dytte ned stikker jeg forsiktig pinnen inn i avkommet, vrikker den inn pà pinnen og ja, det funker. Forsikte loefter jeg den brunfargede forbannelsen opp av doen, som poelse pà pinne tar jeg den med ut i skogen og med et kraftig kast sender jeg den ut i skogens slukende moerke og krysser fingrene for at ingen har tatt en stjernetur nettopp der ute denne natt. Vel fornoeyd med à ha funnet en loesning pà den noe pikante situasjonen gàr jeg smilende inn i huset. Klokken er to femten pà natta, lyset er pà i stuen/soverommene, far er oppe og gàr og ser svaert lettet ut for min tilbakekomst, bror har reist seg for à strekke pà seg, mor mà ogsà pà do, de andre ligger fremdeles i sengene, men alle som en er vàkne. Jeg priser meg lykkelig for à ha blitt kvitt nattens noed, men kjenner ogsà godt at privatlivets gleder er noe fravaerende her pà en finca i Guatemala.

Finca California

2007-10-11T10:53:00.001-07:00

Onsdag 26. september ble kjernegruppa splittet opp. 3 skulle til Bendicionog 3 skulle til California. Frida kjoerte foerst alle seks til California. Der ble Ragnhild, Fanny og Marta sluppet av etter en taarevaat farvell, mens de tre resterende fredsdeltakerne ble kjoert videre til Bendicion.

California og Bendicion er to av fincaene (smaa bondesamfunn)som gjennom Kab´wil har faattlaan til aa kjoepoe seg egen jord. Her paaCalifornia har de hatt produksjon i seks aar.; blandt annet med kaffe, gummi, bananer og storfe-drift. Vi har vaert saa heldigeaa faa lov til aa delta i tre av produksjonene. Foerste dagen ble vi tildelt hver vaar familie. Ragnhild sin mamma heter Antonia, Fanny sin heter Manuela og Marta´s mamma heter Katarina. Alle familiene har smaa barn, og vi ble raskt gode venner med dem.

Paa en vanlig dag vaakner vi altfor tidlig av en tidsforvirret hane som galer kl 03.00 om morgenen. Vi kniper oerene igjen og sover til kl. 06.00. Da er det allerede fult liv i huset og frokosten er alt paagod vei. Forvaar del begynner arbeidsdagen kl 07.00,og da har vi hatt ca 5 min paa aa forberede oss mentalt paa hva dagens arbeid skal inneholde. Dette er fordi beskjedene ofte kommer litt i siste liten, og planleggingen er litt mañana, mañana.

De foerste dagene deltok vi i gummiproduksjonen. Arbeidet besto av aa gaa fra tretil tre og male en gul strek i renna hvor gummien siver ut av treet. Dette blir gjort for aa unngaa at treet skal faa sykdommer. For oss var dette ganske tungt siden klimaet her er veldig tropisk. Hoey temperatur og luftfuktighet bidrar til at vi raskt blir slitne. I tillegg er terrenget i skogen ganske ulemt, og det blirderfor masse gaaing opp og ned.

Det kanskje morsomste, artigste eller loegnaste vi har gjort er aajobbe i fjoesen. Der vasset vi med moekktil knaerne og hoppet opp og ned som noen drittunger; bokstavlig talt! En av de mange gangene vi har prist oss lykkelige over vaare kjaere stoevler. Vi har ogsaa tilbrakt to hele arbeidsdager med aa gjete kyrne. Dette innebar at kyrne gikk paa gressplenenaa spiste mens vi satt aa saa paa.
Kaffeplukking var kanskje det vi hadde sett mest fram til foer vi kom. Det var veldig artig aa proeve, men det kom klart fram at effektiv kaffeplukking krever erfaring. I loepet av 4 timers arbeid plukket vi tre tilsammen 1/5 av det én mann plukker paa samme tid!

Etter arbeid spiser vi lunsj og vasker oss i badebassenget vi er saa heldigeaa ha her paa fincaen. Ettermiddagene tilbringer vi enten sammen med de haerligebarna i familiene, eller saa sitter vi tre sammen og skriver dagbok, leser og filosoferer over livets mange haerligheter. Foreksempel over de enorme iskremene vi skal spise naar vi kommer hjem til Xela.

Vi tar som regel kvelden tidlig. Det tar ikke mange minutter etter at middagen er fortaert kl 7, foer vi har kroepet godt ned i soveposene under myggnettingen. En kveld utartet seg derimot litt anderledes for Marta. Hun var dypt inni en bok da hun plutselig hoerte hysterisk skriking rett utenfor huset. Rett inntil husveggen naa nemlig en lang, tjukk, roed slange! Siden Marta er livredd for slanger, har hun i etterkant trokket ekstra forsiktig i gresset hvis hun maa ut av huset etter moerkets fall.

Familiene er veldig innkluderende her paa California. Vi er blitt en del av familien, og er derfor med paa det familien gjoer. Soendag er den store markedsdagen. Da kler man seg ekstra fint og gjoer seg klar til ukas innkjoep i San Antonio. Byen ligger en 20 minutters humpete kjoeretur unna. Tilsammen var vi 20 personer som kjoerte til markedet paa ett og samme lasteplan. Det gaar for seg slik at vi sitter paa kanten og holder oss fast i staalstenger paa utsiden av lasteplanet. Her i Guatemala blir bilen aldri full og det er alltid plass til minst to til.

Foerste valgrunde i Guatemala gikk av stabelen soendag 9. september. De to kandidatene som gikk seirende ut var Colomfor UNE og Molina for Partido Patriota. Den avgjoerende valgrunden finner sted 4. november. I mellomtiden foeregaar det heftige valgkampanjer her i Guatemala. Vi var selv vitne til en av Coloms mange taler. Loerdag 6.oktober kjoerte vi inn til San Antonio sammen med noen andre fra California. Her fikk vi hoere Colom snakke om elendigheten som vil finne sted dersom han ikke blir valgt, i motsetning til hvor bra det blirdersom han blir valgt. Kontrasten mellom de to situasjonene var ganske droey: seier til Partido Patriota vil bety blod og doed, mens seier til Colom vil medfoere liv og nyskapning. Dette hoeres kanskje litt voldssomt ut for oss, men det er viktig aa huske at borgerkrigen ble slutt forbare 12 aar siden. Derfor kan disse sterke ordene ha stoerre paavirkning paa en guatemalteker enn eventuelt en nordmann, nettopp fordi blod og doed var en realitet for mange guatemalatekere.

Ellers har vi baade vasket klaer i elven og blitt veldig flinke til aa klappe tortillas. Myggstikk og loppebitt er ogsaa blitt en del av hverdagen. I begynnelsen til stor frustrasjon, men vi innsaa til slutt at vi maatte omfavne dem som vaare venner.

Vi har hatt det veldig bra her, men merker at livsstilen og klimatet tar paa for tre vikinger fra nord. Men foerst og fremst har det vaert veldig laererikt, og vi er alle enige om at oppholdet her er en opplevelse for livet.

Todos Santos

2007-10-11T09:26:00.000-07:00

Her kommer en litt forsinket bloggoppdatering fra Todos Santos, byen vi gikk to uker paa skraakskole i.

Todos Santos er en relativt liten by. Det bor ca. 2000 innbyggere i bykjernen, mens ca 30 000 mennesker holder til i fjellene rundt. Disse trekker ned til Todos Santos naar de skal paa marked og ved andre spesielle anledninger. Det betyr at onsdag og loerdag, som er markedsdagen i byen, har et yrende folkeliv.

Spraakskolen vi gikk paa heter Escuela Hispanomaya de Español y Mam. Her fikk alle tildelt hver sin spansklaerer, og vi hadde en-til-en-undervisning 4-5 timer hver dag. Som de nerdene vi er tilbrakte vi ogsaa mye tid paa skolen utenom dette. Skolen ble et naturlig samlingspunkt hvor vi kunne slappe av, bruke internett, se en film eller bare vaere sammen. Skolens hyggelige koordinator, Erik fra Canada, bidro til at vi foelte oss velkomne.

Undervisningen var alltid paa ettermiddagene, saa formiddagene stod til vaar egen disposisjon. Samtidig hadde Erik mange ideer til hva vi kunne fylle dagene med. Vi var paa fjellturer, besoekte barneskolen og laerte aa veve.

Alt i alt var vi paa tre turer. Den lengste og mest interessante gikk til El Torre: Mellom-Amerikas hoeyeste ikke-vulkanske fjell. Turen startet klokken 06.30 om morgenen, med en busstur et lite stykke opp i fjellene. Her begynte vi den harde stigningen opp mot toppen. Vi la raskt merke til at den tynne luften gav utslag paa kondisen. Vi pustet og peste, og det gikk veldig sakte oppover. Etter to lange timer naadde vi endelig toppen. Det var isende kaldt, men veldig fint paa tross av det lave skydekket. Vi befant oss over skyene og overalt stakk det opp fjelltopper fra skyene. Blant annet tittet vi bort paa den hoeyeste vulkanen i hele Mellom-Amerika. Da vi skulle ned igjen bestemte Erik, guiden vaar, at vi skulle foelge en annen og litt lenger loeype ned. Dette virket som en god idé, helt til vi mistet stien. Vi tumlet ned bratte skraaninger i tett skog blant meterhoeye planter, og det var flere en én som gikk paa trynet! Heldigvis klarte Erik aa redde oss inn paa rett sti til slutt, og vi kom oss trygt ned til veien. Her fikk vi haik med en tilfeldig forbikjoerende "grise-bil", og naar vi kom inn paa lasteplanet var det tydelig at grisene hadde vaert der bare timer foer!

Vi var ogsaa saa heldige aa faa besoeke en barneskole i nabolandsbyen Tsunul. Foerst observerte vi hvordan en vanlig time foregaar. Etterpaa fikk vi selv muligheten til aa laere barna noe. Vi laerte foersteklassingene "hode, skulder, kne og taa", og til andreklassingene laerte vi aa telle til ti paa engelsk. Morsmaalet til folket i Todos Santos og omraadet rundt er et indianerspraak som heter Mam. Barna laerer spansk foerst naar de begynner paa skolen. Derfor var ikke spansknivaaet saa hoeyt. Barna oevde seg fortsatt paa aa si hva de het og hvor gamle de var. Undervisningen foregaar derfor paa begge spraak. Ungene synes det var veldig stas aa faa besoek, og ble helt i ekstase da vi dro fram kameraet. En stoerre gjeng linselus har vi aldri moett foer! Ungene var utrolig blide og herlige, og vi koste oss veldig mye i lag med dem.

Stort sett alle innbyggerne i Todos Santos gaar til daglig i tradisjonelle klaer. Klaerne har fantastiske broderier, og farger i lilla, rosa og blaa. Det var morsomt aa se hvordan folk i alle aldre brukte de tradisjonelle klaerne; fra barnebarn til besteforeldre. Hos ungdommen saa vi at det ble eksperimentert med en egen vri: kaps bak-fram og band-t-skjorter til de tradisjonelle buksene. Alle vi jentene synes at kvinnedrakten var helt nydelig, og paa frigjoeringsdagen var Fanny saa heldig aa faa laane en drakt av spansklaereren sin.

Nasjonaldagen, 15. september, blir ogsaa i Todos Santos feiret med barna i fokus. Alle skolebarna var kledd i forskjellige kostymer og gikk i parade gjennom sentrum. Den loerdagen skinte sola ekstra sterkt, klaerne var ekstra fine og bollene paa bakeriet smakte ekstra godt. Men heller ikke i Todos Santos skinner sola til enhver tid. Nasjonaldagen er en stor festdag paa ekte flatfyll-vis! Allerede klokken 16.00 var mennene godt i gang med drikkingen, og alkoholproblemet var godt synlig i gatene. Mange steder henger kriminalitet og alkoholisme sammen, men i Todos Santos var det ikke slik. Der var det de mange loeshundene en burde passe seg for.

Etter to uker med intensiv spanskundervisning foelte vi oss alle litt bedre rustet til aa moete de kommende utfordringene. Vi tok farvel med familiene vaare, satte oss paa lasteplanet paa Walters pick-up og var paa vei "hjem til Xela".

Todos Santos Eventyrlige Pingviner

2007-09-21T08:40:00.000-07:00

Hoyt oppe i fjellene lever vi sammen med Todos Santos befolkning. Daglig faar vi tradisjonell mat: egg, bonner, ost, tortilla, frukter og gronsaker, og vi liker det! Skjont ingenting kan maales med de eventyrlige pingvinenene Katrine var saa heldig aa oppdage. Siden har ingen dag vaert komplett uten av folelsen av den himmelske pingvinen som smelter paa tunga. Mork, mor og med orgasmiske innvoller. Haaret reiser seg nedover ryggen, det prikker i fingrene, vannet samles i munnen, dagens pingvin moter tunga: "mmm-mm-mmmm, STONN!!" Dagen er komplett.

Tilbakeblikk paa Xela

2007-09-18T18:21:00.000-07:00

"Pasa adelante!"
En god, bitteliten og rund dame, med Xelas stoerste smil, oensker oss velkommen til sitt hotell. Men Juana aapner ikke bare hotellet sitt for oss, men ogsaa sitt hjem. Fort adopterer vi henne som bestemor, og hver morgen serverer hun oss tradisjonell frokost: hueves, frijoles, tortillas, queso y cafè. Om vi vil ha frokost klokken 4; "No hay problema!". Hun er damen som aldri sover og alltid staar til tjeneste.

Den foerste uken i Xela har vaert litt mañana mañana. Vi har laert utrolig mye men ogsa merket at Ting Tar Tid i Guatemala. Faar vi beskjed aa moete opp et sted kl 6.00, er det ikke noe vits i aa komme foer kl 8.00. Det var akkurat dette som skjedde da vi en tidlig fredagsmorgen skulle observere hvordan URNG (Unidad Revolucionaria National Guatemalteca) benyttet de siste timene de hadde til raadighet foer valget. Etter to timer med venting paa kontoret, var vi klokken 8.00 klar til aa henge opp plakater og dele ut materiale. Dyktige arbeidere som vi er, hang vi lydig opp plakater og delte ut flyere i fire intensive timer. Pà den ene siden var det en morsom màte à komme i kontakt med lokalbefolkningen pà, og vi laerte en del hvordan de arbeider for à fà stemmer i Guatemala. Pà den andre siden foeltes det litt kunstig à proklamere for et parti uten à kunne forklare folk hvorfor de burde stemme pà akkurat dette partiet. I forkant hadde vi et moete med URNG, men vi foelte oss fortsatt ikke flinke nok, verken i spràk eller politikken, til à kunne hàndtere eventuelle diskusjoner med befolkningen. Heller viste vi ikke om URNG noedvendigvis er det beste partiet, siden det er det eneste partiet vi har snakket med og vi vet veldig lite om politikken her.

Den himmelske veien til Todos Santos

2007-09-13T15:43:00.000-07:00

Med rompa godt plassert bak i Walters pick-up, cruiser vi avgaarde paa vaart livs biltur. Vi er alle enige om at vi aldri foer har sett slikt et nydelig syn. Med vinden i haaret, solbrillene paa nesa og ingen mer passende sang enn " Coloures of the wind" i oera, skuer vi utover det majestetiske landskapet landet tilbyr. I det ene oeyeblikket ser vi utover de store maisaakrene med smaae hus som drukner blant plantene, mens de blaa eventyrlige fjellene vokser deg hoeye rund oss rom en ramme rundt landskapet. I neste oeyeblikk er vi midt i den travleste markedsplass, med et yrende folkeliv og en flom av de sterkeste farger. Guatemalas landeveier og Walters pick-up vil alltid ha en spesiell plass i vaare hjerter.

(Walter er by the way en av initiativtakerne til Kab'awil, og var saa snill aa kjoere oss hele veien fra Xela til Todos Santos en vakker septemberdag.)

Endelig i Guatemala!

2007-09-05T16:02:00.000-07:00

Hei hei alle sammen!
Naa har vi alt rukket aa funnet oss godt til rette i Xela, byen vi skal tilbringe ei uke i. Reisa til guatemala tok litt lengre tid en forventet, men etter ca 24 timer og fire forskjellige fly ankom vi guatemala city. ( vi maatte bl.a mellomlande i San Salvador). Paa flyplassen ble vi moett av Diego (som gikk paa sund som soer-deltaker i fjord) og en sjoffoer fra hotellet. Etter en god natts soevn satt vi oss paa bussen til Quetzaltenango (Xela). Det var litt deilig aa faa en rolig start paa oppholdet via bussvinduet. Guatemala er et velidig fargerikt land; bokstavelig talt! At det bare er ei uke til valget her, merket vi ogsaa veldig godt. Overalt hvor vi kjoerte henger det fult av plakater av kandidatene, baade paa fjellvegger og paa bilder. Akkurat i dette oeyeblikk kjoerer to svaere biler dekket med valgkampanjeplakater forbi vinduet. Ut fra to enorme hoeytalere paa taket stroemmer det ut valgpropaganda.

I dag har vi moett Kab´awil kontoret. Paa vei ditt gikk vi forbi et barnetog som spilte Europe med "Final count down" for full hals! De var veldig flinke. Diego fortalte oss at paraden var en oevelse til festlighetene som skal finne sted paa nasjonaldagen som er 15 september.

Naa oese poeser det ned utenfor vinduet pga regntiden.

En spesiell hisen til mamman til Ragnhild; naa kan du slappe av :)

Vi savner alle paa sund kjempemasse.. hvertfall de vi har blitt kjent med..
Elisabeth: "men vi gleder oss masse til aa bli kjent med alle de andre ogsaa"

India; you're always in our hearts

Stor klem fra guatemala :) Tudilidu, sjallabais.

hola:)

2007-08-28T03:37:00.000-07:00

Nå har vi endelig fått opprettet vår egen blogg! her planlegger vi å legge ut bilder og opplevelser fra vårt opphold i Guatemala. Alle seks deltakere kan legge ut tekster og bilder, slik at kjente og kjære rundt omkring kan følge med på hvordan det står til med oss. Blir sikkert bra ;)
nos hablamos!
Marta