Salvador Xolhuitz

Vi staar opp om morgenen, staar opp med sola. Ofte begynner vi dagen med en kopp varm kaffe med mye sukker i, og en liten kake, foer vi setter kaffekurven paa ryggen og begynner aa gaa. Det er litt tungt den foerste bakken, for det er tidlig og vi er troette. Men etterhvert gaar trottheten bort, og vi ser den fantastiske utsikten man faar paa veien mot kaffeplatasjen paa Salvador Xolhuitz. Vi gaar paa smaa stier, gjennom kaffebusker, under bananplanter og kan se saa langt oyet rekker. Alt er gront, det er palmer blomster og hoye traer som strekker seg mot himmelen. Omraadet heter Buena Vista, og navnet passer godt, det betyr fin utsikt.
Vi setter kurven paa magen og begynner aa plukke. Kaffeplukking er et fint arbeid, ikke tungt, men heller ikke kjedelig. Mens vi plukker slapper vi av, for vi kan tenke paa mange ting, samtidig som vi gjor noe.
I halv-ti tiden kommer Olga, moren i familien, med en kurv paa hodet. I kurven har hun frokost, eggerore, bonner, tortilla og varm kaffe. Aldri har frokost smakt saa godt som da, mellom kaffebuskene, midt i naturen, naar man er skikkelig sulten.
Akkurat naar vi begynner aa bli leie, pleier vi aa gaa hjem. Ettermiddagene gaar med til forskjellige ting. Menneskene vi bor hos, vil at vi skal laere saa mye som mulig, og hver kveld tar de oss med paa forskjellige aktiviteter. Vi har laert aa lage ekte gatemala mat, og en dag fikk vi laere hele prosessen som er nodvendig for aa faa en kopp kaffe. Vi torket, malte og brente den, for vi drakk kaffen saann som den drikkes her i Guatemala; en teskje kaffe og fire spiseskjeer sukker. Nam!
Ofte om kveldene sitter vi lenge ved bordet etter middagen, rundt et stearinlys. Vi blir fortalt om mye spennenede, om situasjonen i Guatemala, om verdenspolitikk, om livet og kjaerligheten. Det er fint aa hore hvor engasjerte disse menneskene er, om hvordan de onsker aa forbedre den situasjonen de lever i. For ingen av husene har strom, og de faerreste hadde vann. Derfor hadde de mange planer og prosjekter for aa utvikle samfunnet sitt. En molle skulle lage strom, og en annen skulle fore vann til husene. Dessuten skulle de faa en maskin til aa lage olje av notter, og de ville lage en natursti for turistrer.

Tiden paa Salvador Xolhuitz er en tid vi aldri kommer til aa glemme. Menneskene der er de mest gjestfrie og snille menneskene vi har mott, og vi ble glade i dem!Kaffeplukking!Elisabeth hadde bursdag og fikk bursdagsfest...Og en kjempestor kake!Barna i familien og vi ble bestevenner.

Finca Veracruz

Vips, saa var vi ferdige med begge finca-oppholdene. Vi har naa tilbrakt to hele uker paa finca Veracruz. I loepet av disse to ukene har vi forelsket oss helt i den vakre naturen og de varme menneskene.

Da vi ankom Veracruz mandag 21.oktober, var vi alle tre livredde. Det saa nesten ut som at vi skulle tilbringe de neste to ukenemidt i den villeste jungelen. Det var ikke mulig aa se de smaa husene for jungelen, og rundt oss hoerte vi de merkligste lyder fra gudene vet hva slags dyr. Men med en gang vi kom inn i husene vaare og fikk moett familiene, foelte vi oss trygge. De var saa imoetekommende og koselige at vi straks skjoente at her kom vi til aa faa det godt.

Saa rett vi fikk! Det har ikke gaatt en eneste dag hvor vi har kjedet oss eller hatt hjemlengsel. Mange av formiddagene har gaatt med til aa plukke kaffe. Her gikk det mye bedre enn paa finca California. Baade fordi vi selv har blitt bedre kaffeplukkere, men ogsaa fordi familiene her alltid har vaert i lag med oss og veiledet oss.

Her paa veracruz fikk vi endelig sjansen til aa bruke de kule machetene vaare. Mammaen til Fanny, Aura, tok oss med ut i maisaakeren og laerte oss aa kappe ugress. Vi kappet ugress i fire harde timer til vi var gjennomvaate av svette og saa dobbelt. Etter endt arbeidsdag var det da godt aa kunne ta et forfriskende bad i den himmelske elva vaar.

En ettermiddag var vi ogsaa saa heldige aa faa lov til aa laere aa lage kaffe helt fra starten av. Det var veldig morsomt aa vaere med paa, spesielt siden vi tidligere paa dgen hadde plukket akkurat disse kaffeboennene! Etterpaa fikk vi smake paa ekte, hjemmelaget guatemalsk kaffe; det vil si en spiseskje kaffe i ei stor gryte, blandet med to kommer sukker.

Familien til Fanny har vaert saa snille aa laere oss flere tradisjonelle matretter og drikker fra Guatemala. Blant annet ulike melke drikker (mosh og incaparina), kyllingryte, en risrett og tamales. Tamales er for oevrig den matretten de her spiser til jul og ved andre spesielle anledninger. Denne anledningen var bursdagen til broren til Fanny som ble 12 aar. Hele dagen ble brukt til aa lage tamales, og vi innsaa hvor mye tid det kreves for aa arrangere et selskap. Paa kvelden kom 30 gjester, baade voksne og barn, som alle soiste seg mette. Vi synes det er veldig kjekt at vi har faatt lov til aa lage for eksempel mosh, som er en varm melkedrikk, og vi gleder oss til aa lage mosh til dere der hjemme :)

Her paa Veracruz har hcer familie sin egen kaffelapp, hvor de selv har ansvaret for innhoestingen. Samtidig har de ogsaa to kollektive arbeidsomraader; bananer og veibygging. Vegen inn til fincaen var tidligere veldig daarlig, men innbyggerne har her jobbet kjempehardt for aa faa vegen i bedre stand. Dette arbeidet deltok vi ogsaa i, og vi er veldig stolte av aa kunne si at vi har vaert med aa konstruere en veg!

Alt i alt har vi hatt det veldig bra her paa Veracruz. Vi stortrivdes i familiene, og de to ukene har flydd forbi. Om natta har alle sovet godt under myggnettingene sine, kun vekket av bulderet fra den store vulkanen Fuego som ligger rett borti hoegget. Vi la oss klokken 7 hver kveld, og hver morgen vaaknet vi av at vi holdt paa aa tisse paa oss. 12 timers soevn hver natt etter tre kopper kaffe til kvelds er god blaeretrening!

Ragnhild, Fanny og Marta

Escuela Popular Campesina Kabawil

Etter en hefig tur meg en av Guatemalas beroemte chickenbus, ankom vi soendag 14. oktober folkehoegskolen til Kabawil. Her ble vi varmt mottatt av en gjeng herlige elever. I denne omgang var vi paa skolen i ei uke foerst og fremst for aa hjelpe til med aa bygge den nye skolen. Lokalet som skolen bruker naa er innleigd, og det jobbes hardt for at den nye skolen skal bli klar til neste skoleaar.

Arbeidsdagen startet klokken 6, med en to timers arbeidsoekt foer frokost. Uansett hva man faar servert, smaker frokosten himmelsk etter to timer med knallhard jobbing. Da maten og litt hvile var unnagjort, startet oekt nummer 2. Dette var ofte den hardeste oekten, fordi sola steker skikkelig naar viserne naermer seg 12. Frukt og fresco var derfor ikke aa forakte. Etter lunsjen klokken halv 2, maatte vi ofte ut paa en tredje arbeidsoekt. Om kveldene la vi oss kjempetidlig, kanskje to timer foer de andre elevene paa skolen, som hadde gjort akkurat det samme som oss.

De foerste dagene gikk arbeidet ut paa aa baere 10 kgs steinblokket opp til anleggsplassen. Disse blokkene bar vi paa ekte guatemalansk vis, med et baand rundt hodet slik at vi bar med nakken og ryggen. Hverken musklene eller teknikken var paa vaar side, saa vi syntes dette var kjempetungt! Vi var derfor veldig stolte da vi etterhvert greide aa presse oss til aa baere to. Det var egentlig litt pinlig naar vi sammenlignet oss med elevene paa folkehoegskolen, som sprang opp med fire fem eller seks blokker og spurtet ned etter flere.

Etterhvert som blokkene ble ferdig oppbaaret, begynte anleggsarbeidet oppe ved skolen. En av dagene jobbet elevene paa folkehoegskolen sammen med oss, og den andre dagen arbeidet vi alene med arbeiderne. Her silte vi sand til cement, bar klosser bort til herremennene og delte klosser etter herremennenes oensker.

Det var manko med sengeplasser, og vi seks delte derfor paa tre enkeltsenger. Dette medfoerte litt sengekos mellom Fanny og Ragnhild og Marta og Katrine, mens Elisabeth og Kristine valgte aa sove i hver sin ende i perfekt yin og yang formasjon.

De to siste kveldene etter middag var det tid for kveldssamling paa kjoekkenet. Taperne av de diverse lekene maatte imitere ulike dyr midt i ringen. Dette medfoerte at Kristine og Elisabeth var godt i gang med aa vise fram hele bondegaarden.
Vi er fryktelig imponerte over arbeidsmoralen til elevene ved folkehoegskolen. MEns vi i Norge kanskje ville ha vegret oss for aa baere tungt og heller overlatt arbeidet til nestemann, saakaldt social loafing, tenker elevene her annerledes. Her baerer de gjerne to blokker ekstra, ettersom arbeidet maa unnagjoeres foer eller siden.

Dette har vaert en veldig flott uke med herlige ungdommer som vi gleder ogg til aa moete igjen!

HVORDAN LAGE KAFFE

Fremgangsmaate:

1. Plukk kaffen. Syng gjerne mens du plukker, da blir kaffen ekstra god. Sangtips: "Sommartidar"
2. Rens og vask kaffen i en idyllisk elv
3. La kaffen soltoerke i noen timer mens du selv tar et bad i den idylliske elva
4. Stek kaffeboennene paa plate over baal til de blir kullsvarte. Proev aa ikke innhalere for mye roeyk
5. Kvaern kaffen for haand paa kvaern. Dette arbeidet krever presisjon og maa utfoeres av profesjonelle. Se bilde
6. Ta oensket mengde nykvaernet kaffe i kokende vann. Er du ekte guatemalteker blander du kaffe og sukker i forholdet 1:5
7. Drikk og nyt kaffen med gode venner. Eller med to svette kjerringer du maa holde ut med paa en finca i to hele uker

- Ragnhild, Fanny og Marta

Elva i vaart hjerte

Det renner svette av deg etter fire harde timer i kaffeaakeren.
Litervis.
Du begynner aa se syner paa grunn av den enorme solsteken.
Det eneste som holder deg oppe er tanken paa den store beloenninga du snart skal faa.
Snart sitter du godt plassert paa en stein med bare foetter plaskende i elva.
Den himmelske elva.
Det er ikke et sted paa jorden du heller vil vaere.
Sammen med to gode venner sitter dere i solskinnet og ser utover den vakre naturen, mens taerne plasker avkjoelende i det forfriskende vannet.
Oeynene skuer utover den lille elva som er omkranset av jungel.
Traer og busker i alle tenkelige varianter.
Cilliplanter, palmer, kaffebusker og et yrende spekter av planter.
Paa den roede blomsten noen meter fra deg surrer en kolibri fornoeyd rundt paa jakt etter nektar, mens hoenene klukker ivrig i buskene bak deg.
Forbi deg renner det krystallklare vannet hurtig fra stein til stein.
Lyden gaar som musikk gjennom oerene.
Lyden av noe vakkert, haerlig, skjoent.
Du nyter livet.

-skildring fra Marta´s dagbok skrevet paa finca Veracrus.

Utdrag fra elàs dagbok. Sted: Bendicion

Nà er det tredje dagen pà fincaen Bendicion, klokken er 8.30, solen steker allerede. Jeg sitter i sengen min, den stoerste i huset, en rikmannseng kaller det det, siden den ikke er bygd selv. Sengen er plassert midt i stuen, og rett overfor den befinner tven seg, som er et kjaerkommet familiemedlem med sine daglige sàpeoperar. Til venstre for sengen er den lille butikken som Marta (min mor) driver. Jeg har observert at hun flittig foerer regnskap i en bok. Det ser ut til at alle som handler hos henne har en egen side i boke sà de kan komme à handle hva de oensker for sà à betale senere. Hun har chips, nudler, margarin, is, brus, `kjaerlighet pà pinne, poelser, ris, kaffe, suppe, buljong og noe smàgodt. Chipsen henger foroeverig rett over sengen min, Diego foreslo at da kunne jeg bare sette meg opp i sengen om morgenen og forsyne meg med chips til frokost. Marta har kjoelskap og jeg fàr kaldt vann, noe jeg setter umàtelig pris pà under de varmeste hoeydepunktene i loepet av dagen. Men nettopp nà fundgerer ikke kjoeleskapet, "No hay luz!"; det vil si stroemmen ikke er til stede for oeyblikket. Vannet har derimot kommet tilbake i roerene, sà vasken kan bli fylt opp igjen. I tillegg til den rennende lyden fra vasken kan jeg hoere vulkanen buldre i bakgrunn ( den har lagd mye lyd idag), og ute i hagen stàr Marta og snakker i mobiltelefonen med barn og barnebarnet sitt.

I gàr hadde jeg to fulgle, nei tre fulgeopplevelser. Kom nettopp pà den tredje fordi hanen som er bundet fast bak meg flakset med de hjelpesloese vingene sine. Hanen liker nemelig à stikke av, sà det er nà blitt noedvendig à holde han i band. Noe som lett kan forstyrre nattesoevnen da hanen fàr for seg at det er pà tide à v`kne kl. 5. Jeg tror han holdt pà i en time i natt, med ca. 7 min mellomrom for hvert gal, akkurat nok tid til à sovne for sà og bli vekt igjen; regne torturen.

Den andre fulgeopplevelsen var en bitteliten blà fugl med vinger som propell. Den holdt seg flyvende med vinger som gikk i hundre mens den spiste nektar fra blomstrene pà traerne. Jeg mistenker at det var en kolibri, men mine fuglekunnskaper er beklageligvis ikke skarpe nok til à bekrefte noe. Sà den tredje fugleopplevelsen, noe av en annen sort, nà kan jeg nemlig bekrefte at det var en kalkun det dreide seg om. Men hvem skulle tro at en kalkun kunne vaere sà skremmende, det falt i alle fall ikke Kristine og meg inn. Vi syntes den foerst og fremst var beundringsverdig for sine flotte fjaer og stolte holdning. Ikke rart Kristine oensker à ta et bilde, men Kristine blingser og glemmer fotoetikkurset vi hadde med Reidulv; hun spoer ikke om tilatelse foer hun tar bilde og det fàr fatale foelger. "Aldri, aldri igjen!" sier jeg. Kalkunen ville nemlig ikke bli tatt bilde av og gàr derfor til angrep. Og det er ikke noe à le av, har du sett kalkunen? Nei! Den var gigantisk og livstruende. En ting var à bli jagd av aggresive hunder i Todos Santos, men à ha en forbanna kalkun med sitt skallede hode, hake som ballene til en àttiàring og fjaer reist til alle kanter; komme halt flaksende, halt loepende etter deg med nebbet klart til à vri deg soennefiller i stykker, er en annen sak. Skjoent "moren" til Kristine ìkke sà ut til à mene kalkunene var noe à vaere redd for, der hun stod og fikk seg en real latterkule, mens Kristine og jeg loep for livet, med hjertet langt oppi nesa!

Resturant critc

Hello our dear indian friends and our dear norwegian friends in India. We have been so lucky to become friends with a canadian guy named Erik, also known as Disco Steves friend. Erik did us a great favor when he told us about the resturante Sabor de la India (Taste of India). The resturant is located in Xela, and we have been ther twice now. On the dice the resturante recives the very best from us; a six. Spicy souces, soft chiken, mild rice mixet with cachue nuts and souer creme, pan and frech salads. They also serve chai, but unfortanatly the chai did not quite taste as good as when you guys made it for us. Maybe not so strange, after all you guys are the most exellent chai makers, and I doubt that even the girls staying in India have found a better chai than yours. Defenetly non of us have found better company to sip chai with than you, our favorite indians; Blossom, Komala, Lenin and Boopalan.